Viventium

I know I'm lucky compared to other people.
I so rarely have nightmares.
Rarely. Almost never.

I believe the nightmares are the time where we face our greatest fears. I believe it's necessary so that the day our biggest fears stand before us, we can be prepared.

There are people who have nightmares every night. As if the brain knows it will soon face it's greatest fear, and do all it can to prepare for it. 
Never let your guard down. Preparing when you dreams. The dream changed into a nightmare.
As if nightmares actually is only a preparing process.

I live a safe life. I do not fear that my greatest fear suddenly to stand before me.
Therefore, I think, I rarely have nightmares.

But.
There is this time every year. When I have nightmares more often.  Because my biggest fear is far more active then.

In the autumn.

It's not aware of gravity. It's supernatural fast, have limbs and sparkling eyes like an abstract monster.
It shuns the light and dark desires.
Silent. Timeless. Like a statue. Until it sees it's pray, strikes - and death is inevitable.

This is my nightmare.

Hehehe, jeg bare tuller. Det er ikke særlig min stil å skrive sånne emo - liknende poetiske deppressive tekster, men det gjorde det nå - på engelsk til og med, og jeg som suger i engelsk - for mer å skildre hvordan jeg føler det for edderkopper. Dere skjønner, hver gang jeg har mareritt, handler det bestandig om edderkopper - bortsett fra den aller siste gangen, da det grusomme klippet fra Kina av den lille ungen som blir påkjørt slo noe kraftig inn. Jeg drømte at min yngste lillesøster ble påkjørt på samme måten. Men jeg kan jo ikke noe for hva jeg drømmer. Som regel handler det om edderkopper i marerittene mine.
Jeg har tatt masse bilder nå, så de kommer vel etterhvert.

Foresten, solbriller er så vondt å ha på seg! Uansett hvilken størrelse de er i, bare de sitter, er de vonde. Blir helt sår bak ørene, er jeg den eneste som har det sånn? Eller kjøper jeg solbriller i feil størrelse? Må nemlig ha solbriller for tiden, været er helt uvirkelig sommerlig til å bare være i Mai, og det er herlig det, bortsett fra at solbrillene gjør vondt og at jeg ikke føler at bena mine er særlig klare for sommeren, men det blir de vel uansett aldri.

- Embla

For tiden har jeg veldig hekta på en bokserie som heter GONE. Den er virkelig superbra, er skrevet av Michael Grant. Bøkene er innenfor sjangeren dystopisk science fiction fantasy - jeg tror i det minste det var noe sånt - og handler en fiktiv by i California, Perdido Beach, som blir lukket inne i en slags ugjennomtrengelig boble, og i samme øyeblikk rett og slett forsvinner alle i byen over femten år, slik at bare barn blir igjen i byen, alene, og isolert for verden utenfor. Boblen de er fanget i kaller de for FAYZ: Fallout Alley Youth Zone, eller på norsk REBUS: REaktorByens UngdomSone.

Du kan jo selv tenke deg åssen det går. Katastrofe etter katastrofe, og bøkene er inndelt etter katastrofene: Først GONE, dermed HUNGER, LIES, PLAGUE og FEAR. Jeg har bare lest de tre første, og flere bøker kommer visst.

 Dystopisk litteratur undersøker nærmere menneskers mørke sider, og et dystopisk samfunn er som regel et problematisk og horribelt resultat av en katastrofe, og det er nettopp det som har skjedd i FAYZ, eller REBUS. De lever i et dystopisk samfunn, barn fra alderen 0 til 15 år, og må ta vare på hverandre. Samtidig, som følger av radioaktiv stråling, muterer noen av barna og får overnaturlige krefter, og dette fører jo selvsagt videre til forskjellige sider og dødskamper barn imellom. Gjerne er det de normale barna, som er i flertall, som fanger og går løs på de barna med mutantkrefter osv.

(Hvis du vil vite mer om dystopi (i alle fall synes jeg det er veldig interessant) trykk på denne linken: http://snl.no/dystopi. Det står det mer forklarende hva det egentlig er.)

Bøkene er gjerne fylt med helt grusomme scener og beskrivelser, barn som slår hverandre til døden uten grunn, lemlestede kropper og alt hva man ellers kunne ønske seg av groteske ting. En av de tingene som gjør bøkene så spennende, er at for hvert kapittel foregår det en nedtelling - begynner kanskje på 97 timer og x antall minutter i første kapittel, og dermed synker timene og minuttene kapittel for kapittel. Man skjønner underveis i boka hva det blir nedtelt til, og som regel er det en katastrofe og bokas høydepunkt. Til nå har jeg ikke lest eller hørt en døyt negativt om bøkene, og jeg håper bare inderlig at det blir laget film av dem. Jeg var aldri noen fan av Hunger Games eller Twilight og mottok filmene med begrenset begeistring, selv om jeg nok kommer til å motta de andre filmene med ganske mye begeistring, fordi jeg synes filmene var bra. Men hvis det blir lagd filmer av GONE serien, så skal jeg endelig kunne hoppe i taket foran folk som ikke aner hva jeg snakker om - inntil filmen blir kjempesuksess og jeg kan gå rundt og oppføre meg som alle de andre idiotene som bare elsker elsker elsker bøkene og som elsker elsker elsker filmene.

Ok, ikke idioter, men jeg synes egentlig det er litt irriterende når folk går rundt og ikke klarer å snakke om noe annet enn bøker og filmer, og en stor medvirkende årsak til det er at jeg er fantasy - science fiction - hjernevasket og irriterer meg over at jeg ikke lever i en spennende, halvmagisk, høyteknologisk verden med romvesener og gaiafager og drager som en annen idiot, og det forsterkes når alle andre går rundt og snakker om de nye, store science fiction bøkene eller filmene. Alle fantasy - sciencefiction - elskere kjenner til det. I grunn er det litt flaut, men man må bare innse at i bøker og filmer kan absolutt alt skje, mens det mest spennende som skjer i mitt liv, f.eks. i dag, var russeterrorhelvetet på skolen. Jeg kjenner ikke engang en eneste russ, og fikk en vannsprut. Selvfølgelig, jeg vil ikke bli dynket i piss, eddik og tomatpure, men hvis jeg hadde hatt en storesøster eller storebror som var russ, kunne jeg i det minste sett på det som en slags spennende jakt der jeg var byttet. Man får adrenalinkick av å bli jaktet på, uansett om du blir jaktet på av russ, valpen til venninna di eller maur. Jeg fø**ings hater maur.

Så, det er en grunn til at jeg skriver. Det virkelige livet har tendenser til å bli så kjedelig. Jeg skriver nemlig, og skrivinga står høyest på lista av hobbyer, sammen med fotografering, og jeg skriver så og si hver dag. Det er også derfor inspirasjon er så viktig for meg. Uten inspirasjon får jeg ikke skrevet, også får jeg skrivesperre, og så blir jeg sprø. Spessielt. Ja da, jeg vet det. Men jeg skriver fortellinger som bare varer og varer og varer, fordi det er gøy og tidsfordriv, og etterhvert blir man avhengig.

Legger ut denne linken, som "liksom" er skrevet av en person i FAYZ, men det er jo Michael Grant som har skrevet det da. Anbefaler virkelig sterkt å lese de bøkene hvis du liker apokalyptisk - aktig dystopilitteratur, eller bare liker science fiction og alt sånt overnaturlig. Og det regner jeg med at alle gjør, etter Harry Potter, Twilight og Hunger Games bølgene. http://www.thefayz.co.uk/page/15 

Jeg mener, seriøst, folk må jo virkelig elske fantasy og science fiction når det er nettopp filmer og bøker i den kategorien som blir de mest populære. Og ikke kom med at det egentlig heter samfunnsdebatterende spenningsroman eller noe sånt sprøyt, bare for å få det til å lyde mer snusfornuftig. Er det fremtid/magi innblandet, heter det science fiction eller fantasy, uansett hvor mye samfunns/miljøproblemer det må ta for seg som er aktuelle i dagens samfunn. Mener jeg. Som, apokalyptisk dystopisk science fiction er greit, men ikke kall det noe som får en enkel fantasybok til å høres ut som et leksikon om rasisme fordi rasisme er ett av temaene blir tatt opp i boka. Da blir det for mye stress å si sjangeren.

 - Embla

...Jeg har ikke lagt ut alle bildene jeg noensinne har redigert - faktisk er det noen bilder igjen, som jeg hadde glemt! Men det er ikke førti - femti bilder denne gangen, heldigvis, jeg tror det er maks tre, men det finner jeg ut nå som jeg skal til og laste dem opp. Jeg ble faktisk ganske fornøyd med dem.





The Attack of Colors

Empty Beauty

Red Traintracks to Nowhere

Dette er faktisk mine aller siste redigerte bilder. Det siste der, med jernbaneskinnene... Det aller første Ninjamesteren min tenkte på da han så det var påkjørt dyr som så hadde blit smurt utover jernbaneskinnene. Det ødela liksom den dystre stemingen i bildet litt, og brått ble det mer ekkelt. Men jaja. Jeg er fortsatt fornøyd med det, først og fremst fordi det er redigert i photoshop. Jeg er teknisk  - faktisk, jeg tror heller man kan si

elektronisk - knockout (har omsider funnet ut at teknikk har jeg ingen problemer med, det er elektronikken jeg ikke fikser) og det er ikke til å stikke unna. Alle elektriske dingsbomser jeg tar i ender opp med en følelse av å ha blitt voldtatt av en gorilla, det er jeg sikker på.

På de jernbaneskinnene går det tog jevnlig forresten, var i grunn litt skummelt å stå der. Jeg kunne endt opp smurt utover togskinnene! Yess, ingen mer Embla!
Neida.

Ser nå at jeg kanskje kunne redigert leppene på den maska dyp røde... Ville det blitt fint, tror du?

Btw, hørt om Regine Stokke?

Jeg anbefaler uansett sterkt å lese boka. Har du ikke hørt om henne, google henne. Hun døde av kreft, men tok noen helt utrolige bilder, og jeg synes det er så leit at hun gikk bort. Ikke bare pga. bildene, selvfølgelig (misforstå meg rett her nå), men bildene hun tok var helt utrolige, og jeg virkelig beundret både henne og bildene hennes, og tar meg ofte i å ønske at jeg kunne ta slike bilder.
Så, kjøp boka! Den heter Regines Bok, og er bloggen hennes utgitt i bokform. Helt utrolig når du leser det. Man får et dypt, oppriktig og ekte innblikk i hva det vil si å være redd for døden og å være kreftsyk, og hjelper deg også med å forstå mer og sette mer pris på verden rundt deg. Takket være Regine vil jeg også bli blodgiver og benmargsdonor, men som så mange andre kan jeg ikke fordi jeg har ADHD og går på medisiner. Dritt i grunn, men kanskje jeg kan lære meg å leve uten medisinene... Det er vel verdt å slite litt uten medisiner når du kan redde liv med ditt blod og din benmarg?

Btw, det ble litt sånn random blogging nå av den enkle grunn at klokka er ti, og medisinene mine fungerer ikke lenger. Da klarer jeg ikke forholde meg til ett tema. Umulig.

Og mattematikk kan bare gå og legge seg i grunn. Det kan lærere også. De kan ta seg en bolle og gi oss fri. Enig?

 - Embla 

...Endelig, heldigvis, for nå gidder jeg i grunn ikke mer.

De siste bildene er fra mappen Vann, is og snø:

Jeg har visst ganske mange bilder, flere enn hva jeg trodde jeg hadde selv...
Fra mappen Ting og tang:

Embla

Fra en mappe der jeg samlet opp ting jeg ikke klarte å plassere, så jeg kalte mappen Stuff:

Embla

Fra mappen Skygger, omriss og siluhetter:

- Embla

Fra mappen Forest:

Embla 


 

Fra mappen Planter og blomster:

Jepp, noen bilder ble små og andre ble store, men det var rett og slett fordi jeg glemte å forandre størrelsen, og det er for mye stress å gjøre det på nytt.

Embla

Fra mappen Outfits:

Fra mappen Eyes:

Embla